OrienteringOrientering har blitt populært både som idrett og fritidsaktivitet. Sporten går ut på å finne poster som er skjult i terrenget. Hjelpemidlene man har med seg er kart og kompass og en postbeskrivelse. Løypa man skal følge er tegnet inn på kartet, og postene er merket med et spesielt flagg. Postene har hvert sitt nummer, og skal finnes i riktig rekkefølge.

Orientering ble funnet opp av det svenske militæret sist på 1800-tallet. Senere ble sporten populær utenfor militæret, og i 1897 ble det første sivile orienteringsløpet arrangert i Norge. Norges orienteringsforbund ble stiftet i 1945. Det internasjonale orienteringsforbundet ble grunnlagt i 1961, og i 1966 arrangerte man det første verdensmesterskapet. Deretter har VM blitt arrangert årlig.

På amatørnivå blir postene vanligvis beskrevet med ord, mens viderekomne utøvere bruker en tabell der posten blir beskrevet med ulike symboler. Symbolene er de samme over hele verden, og er mer detaljerte og konkrete enn ord.

Orienteringsløp kan være av ulik lengde. De lengste løpene er opp til 25 kilometer i herreklassen, og 15 til 20 kilometer for kvinner. Løp på denne lengden er ikke med i VM. Der er de lengste løpene på 13 kilometer for menn. Kvinnenes lengste løp i VM er på 8 kilometer.

Dette er video fra Hovedløp og O-landsleir i Sandefjord.

For å gjøre sporten mer TV-vennlig, har det blitt vanlig å arrangere løp med vinnertider på mellom 30 og 35 minutter, og sprintløp med vinnertiden helt ned til 15 minutter. I det siste har det også blitt populært med nattorientering. Det arrangeres også stafetter.

Andre varianter inkluderer sykkelorientering og skiorientering. Turorientering passer for både barn og voksne som vil komme seg ut i naturen. I turorientering er turen og opplevelsen viktigere enn konkurransen. En annen form for turorientering er Kjentmannsmerker. Der skal man finne kjente steder i kommunen eller nærområdet. Dette er ikke en konkurransesport.